Labradoren Nova setter eier, Tonje Walseth Mikkelsen på harde prøver. Her kan du lese hennes muntre historie.
Foto: TONJE WALSETH MIKKELSEN

Jeg har en unghund – en labrador. Og for de som ikke er spesielt kjent med rasen kan jeg opplyse om at en labrador egentlig bare er en forvokst oter med firehjulstrekk og hengeører. Bremser har de ikke, ei heller spesielt god kroppskontroll. Halve hjernen brukes til å tenke på mat, andre halvdelen til å finne den.

En 30 kilos koseklump

På sykkeltur med en labrador og med livet som innsats 1
Hva er den ultimate kjærlighetserklæring fra en labrador? Når ho kommer uoppfordret bort og deler det nye, våte beinet sitt med deg – rett i fanget.
Foto: TONJE WALSETH MIKKELSEN

For de som nå sitter å tenker på å skaffe seg labrador, kan jeg også nevne at de røyter to ganger i året – 6 måneder om sommeren og 6 måneder om vinteren. En 30 kilos koseklump, klovn og offroader som klarer å finne badevann i den minste sølepytt.

Uansett: Da vi skaffet oss hund var et av kriteriene våre at hunden kunne trekke sykkel, ski og pulk når den ble voksen. Vi ble forsikret av oppdretter at dette kunne labbisen så visst kunne være med på.

Nå er unghunden vår kommet i den alderen hvor hun kan begynne å trekke og med stort pågangsmot og en god porsjon dumdristighet prøvde jeg meg med labradorkrefter foran sykkel tidligere i høst. Det gikk som det måtte gå.

“Dette er livet!”

Hestekrefter kan du bare glemme – En labrador går fra null til hundre på 1,4 sekunder, og det gjør hun også festet til en sykkel. Etter 100 meter begynte skrekken å slippe taket, og med vinden i håret og skogen susende forbi rakk jeg så vidt å tenke “Dette er livet!” før kjøteren tok inn lukta av en gjenglemt brødskalk i grøfta og kastet lykkelig sin smekre labbiskropp etter sitt neste måltid. Veien fra Kristoff til krykker er altså overraskende kort.

LES OGSÅ
Førde: Kvinne i 20-årene døde av rabies etter hundebitt
På sykkeltur med en labrador og med livet som innsats 2
“Veien fra Kristoff til krykker er altså overraskende kort.”
Arkivfoto fra Sykkel-VM i Bergen i 2017: BJØRN ERIK NEBELL

Dødsangst på sykkel etter en labrador

På sykkeltur med en labrador og med livet som innsats 3
Hæ? Skitten? Jeg?!” – Nova, snart 5 mnd.
Foto: TONJE WALSETH MIKKELSEN

Dette har blitt et gjentagende problem på turene våre. Har prøvd det meste, blant annet ordet “nei” for å la snus og tisseflekker være. Men å skrike “NEI!” når nesa tar inn godsaker og forbeina tar stilling på grøfta i 100 km/t – Ja, da er det allerede for seint. Kan nevne at jeg har vært innom flere ekstremsporter, men har aldri hatt så mye dødsangst som på en sykkel etter en labrador.

Og mens man ligger der i grøfta med kroppen i en stilling den mest drevne yogainstruktør ikke kan gjengi og man er ferdig med å rope etter både mamma og Gud (og kjøteren ser dumt på deg med kjeften full av kongler) – ja så begynner man å lure.

– Det må da finnes en måte å få til dette på uten å dø?

Så da spør jeg dere hundefolk der ute:
Hvordan lære hunden å trekke sykkel eller ski uten å måtte snuse under arbeidet? Finnes det en måte å få dratt på tur uten å måtte ha testamente og donorkort med som en selvskreven del av turutstyret ?

Alle svar mottas med takk!

På sykkeltur med en labrador og med livet som innsats 4
“Du och jag, Nova.”
Foto: PRIVAT

(Tonje Walseth Mikkelsen finner du på Facebook, og denne fortellingen ble første gang publisert på Facebooksiden “Labrador retriever Norge”.)