Siste dager har jeg opplevd mye angst rundt SARS-cov-2. Et navn så vanskelig at jeg er tilbake til det folkelige navnet «koronavirus».
Jeg opplever angsten på telefon fra tjenester, enkeltmennesker, sosiale medier og presse. Desverre også fagfolk som uttrykker sterk kritikk mot den faglige linje statlig forvaltning har valgt for å dempe smittespredningen av Koronaviruset.
Presssen boltrer seg i koronatemaer de kan tjene penger på. Hederlig unntak er lokalmedier som bidrar til informasjon og saklige presentasjoner av smittesituasjonen.
Fordelen med å bli gammel er at jeg har fått med meg erfaring og mange opplevelser. Jeg husker godt både fugleinfluensaen, SARS og ikke minst svineinfluensaen. Det startet opp på samme måte som det vi opplever nå.
Mediene bidrar til forvirring om hvor farlig viruset er og hvor mange som kan dø. Befolkningen, bedrifter og tjenester lar seg rive med og forvirringen om sykdommen følges av angst for å bli syk.
Det er en formidabel utfordring å stå stødig på beina å formidle til publikum og presse at vi har en smittsom sykdom som vil:
- spre seg til mange
- gjøre mange lett til middels syke
- gi alvorlig sykdom for noen
- føre til at noen få dør
En strategi hvor vi skal prøve så godt vi kan å dempe smitten så vi beskytter de vi vet kan bli alvorlig syke (gamle og syke av annen sykdom) samtidig med å oppfordre helsetjenesten til å forberede seg på det verste er som å vifte med en rød klut foran den store mektige «mediaoksen».
Som samfunnsmedisiner er det lett å skille disse to budskapene. Det er det tydeligvis ikke for tabloid presse som umiddelbart kobler bekjempelse av smitte med dødsfall, stort fravær av helsepersonell og mange dødssyke.
Folk jeg har snakket med som er satt i karantene har vist en imponerende vilje til å følge opp og har tatt situasjonen med stor ro og innsatsvilje! De fleste fagfolk jeg snakker med har senkede skuldre fordi de vet at vi jobber så godt vi kan med de ressursene vi har for å følge råd og vurderinger som gjøres av Folkehelseinstituttet.
I «mine» kommuner samarbeider vi godt med sykehuset og utveksler planer og prosedyrer om pasientforløp og prøver tenke sammen om hvordan pandemien kan utvikle seg.
Når man ikke vet sikkert hva framtida bringer er det best å stå sammen.
På jobben bruker vi alle ressursene våre til å følge opp de sentale helsemyndighetenes råd og anbefalinger. Så gjør vi de andre oppgavene når vi har tid. Jeg mener vi må bidra så godt vi kan til å fortelle folk at vi har stått gjennom slike epidemier mange ganger tidligere. Vi er bedre rustet en noen gang. Mangler og feil må vi rette så godt vi kan.
Helsevesenet klarer ikke stoppe denne pandemien aleine. Det er det vi sammen med alle innbyggerne som må klare i solidaritet med hverandre.
Vi kommer til å se at smitten sprer seg og snart har vi alle vendt oss til at SARS-cov-2 er blitt en kjent og vanlig sykdom vi bare tenker på som på samme måte som H1N1 (svineinfluensa) som idag er en del av sesonginfluensaen nesten hvert år.
Jeg håper folk demper angsten sånn de jeg har snakket med i karantene har gjort. Blide og avslappet mens de venter på prøvesvaret i solidaritet med de som kan bli alvorlig syke. Jeg håper folk klarer å skille mellom å bli smittet og litt syk, som er helt ufarlig, og de få som blir alvorlig syke som vi skal hjelpe så godt vi kan.
Oppdatert informasjon fra Folkehelseinstituttet om koronaviruset finner du her…
